Tarald Wassvik
Tradisjonen tro
02.09.23 - 29.10.23
Min fars far, Magnus, holdt til i tettstedet Glomfjord, nord på Helgelandskysten litt sør for Bodø. Da han gikk bort i 1989 etterlot han seg malerier, tegninger og illustrerte lyrikk som var utgitt på noe som het T. H. Blaasværs forlag. Det finnes også veggmalerier og materialbilder, dekorerte gjenstander og små figurer, som nå er spredd utover Nordland i forskjellige hus og hytter. Av og til dukker det opp ting på loppemarkeder, og det hender familien finner klenodier på finn.no. Over mange år holdt han på, med diverse kreative prosjekter, som også gikk hånd i hånd med påfunn av mer praktisk art. Han skrev også artikler i lokalavisa og hadde meninger om så mangt, ispedd nordnorsk humor og varme. Yrkeslivet tilbrakte han som portvakt på Norsk Hydros kunstgjødselfabrikk. Visstnok satt vakten ofte i skranken nattestid og malte på oljemaleriene sine; øylandskap med niser i midnattssol, kjærlighetsscener, tusser og troll – og kopier av kjente verk fra kunsthistorien. Bildene ble gjerne malt på funnede treplater og signert med pseudonymet Mei, et ordspill på ordet meg, som også var kort for mellomnavnet Meidell.
Det er en anekdote jeg har blitt fortalt: Den handler om da kunstneren Per Adde kom til Glomfjord på 70-tallet, med det som den gang het Riksgalleriet. Riksgalleriet var et sosialdemokratisk initiativ som skulle formidle ekte kunst over det ganske land, med omreisende utstillere. Adde, som var en ekte kunstner, kom i prat med farfar på åpningen sin, og ble invitert hjem for å fortsette samtalen. Besøket var ikke så vellykket, og møtet endte i høylytt krangel rundt kjøkkenbordet. Det viste seg nemlig at den lokale mislikte modernismen – spesielt abstrakt maleri, og forfektet et rimelig konservativt kunstsyn (i et forord til en av diktsamlingene sine, Dikt i dur og moll, skriver han et reaksjonært forsvar for vers, enderim og rytme). Adde på sin side er jo nå, som leseren sikkert vet, omtalt som en pionér innen det abstrakte maleriet i Nord-Norge.
Noen ganger er det de som sysler med det samme som egentlig er lengst fra hverandre – men iblant føles det som om man kjenner folk uten å ha møttes. Fortellingen om de to gubbene som sitter og krangler på et kjøkken i en industri-bygd, minner meg alltid på noe maleriet kan få til; det er mulig jeg bruker ordene feil, men i noen år har jeg tenkt at det ligger en innbakt dialektikk i maleriet, der motsetninger kan møtes i en slags syntetisk omfavnelse. På den ene siden har man den store verden, av historisk forankring, ønske om samfunnsendring, ekskluderende økonomiske sirkler og distanserte analyser. På den andre siden har vi å gjøre med en forholdsvis tilgjengelig uttrykksform, som tilhører det lille hverdagslivet, med alle dets praktiske problemstillinger og patetiske impulser. Håpet kan jo være at om vi får disse til å møtes, så får vi et verktøy for å tvile og undre oss, og et rom for å anerkjenne at vi er i et sårbart samspill med omgivelsene, og hverandre.
Da jeg begynte å jobbe mot denne utstillingen var jeg i foreldrepermisjon med mitt andre barn, som var i ferd med å lære seg å gå. Det er en sånn situasjon der ens egne ideer settes på prøve. For det første er det nesten umulig å kombinere et reelt nærvær og omsorg med noen som helst annen form for produktiv virksomhet. Det andre, som melder seg med full styrke, er de grunnleggende spørsmålene man konfronteres med. Hvilke forutsetninger er det vi egentlig har arvet, og hva er vi i ferd med å sende videre?
-Tarald Wassvik, august 2023
Tarald Wassvik (f. Oslo, 1986) er utdannet fra Kunsthøgskolen i Oslo (MFA avd. Kunstakademiet 2014), Kunst- og designhøgskolen i Bergen og Det kongelige danske kunstakademi i København. Han bor og jobber i Saksumdal, Lillehammer.
(ENG)
Tarald Wassvik
According to tradition
02.09.23 - 29.10.23
My father's father, Magnus, lived in the township of Glomfjord, the north of Helgelandskysten, a bit south of Bodø. When he passed, in 1989, he left behind a large number of paintings, drawings and illustrated poetry that was published at something called T. H. Blaasværs forlag. There are also wall paintings, assemblages, decorated objects and figurines living in various houses and cabins throughout Nordland County. Now and then some of it surfaces at flea markets, and sometimes our family can purchase treasures at the online second-hand marketplace finn.no. For many years he was busy with his various creative projects, which also went hand in hand with other inventions of a more practical quality. He also wrote articles for the local newspaper, expressing his many thoughts and opinions, sprinkled with Northern Norwegian humor and warmth.
His professional life was spent as a gatekeeper at Norsk Hydros fertilizer factory. According to local hearsay, the factory's keeper was often seen sitting by the counter at night, painting on one of his oil paintings: seascapes with porpoises in the midnight sun, romantic love scenes, twits and trolls — and reproductions of known art historical masterpieces. The pictures were often painted on found wooden panels and signed with the pseudonym Mei, a word play on the Norwegian word meg, meaning me, which was also short for his middle name Meidell.
I was told the following anecdote. It's about when the artist Per Adde visited Glomfjord in the 70s, by what was then called Riksgalleriet. Riksgalleriet was a social democratic state-founded initiative, meant to bring proper art to the whole of the land by nomadic exhibitors. Adde, a proper artist, befriended my grandfather at his opening, and was invited home to continue the conversation. The visit was unsuccessful, and apparently it ended in a vocal fight at the kitchen table. It turned out that the local was in distaste of modernism — especially abstract painting, and advocated a quite conservative artistic point of view (in a foreword of one of his poetry collections, Dikt i dur og moll, he writes a reactionary defense for verse, rhyme and rhythm), Adde, on the other hand is now, as the reader might have guessed, considered a pioneer of abstract painting of the North.
Sometimes it is those who pursue the same interests who are the most apart. Other times it feels like one knows people without ever having met them. The story about the two old men fighting at the table in a small industrial village always reminds me of something that painting might achieve: I may be using the words wrong, but for some years I have been thinking that there is an inherent dialectics in painting, where opposites can meet, in a form of synthetic embracement. On the one hand we have a wide world of historical anchoring, ideas of societal change, exclusionary economic circles and distant analysis. On the other we are dealing with a quite commonly available form of expression that deals with everyday life, with all of its practical implications and pathetic impulses. The hope might be that if we manage to make the two meet, we get a tool for doubt, wonder and contemplation. And a space to recognize our vulnerable interaction with our surroundings, and each other.
When I started working towards this exhibition I was on parental leave with my second child who was about to learn how to walk. It is one of those situations where one's ideas are put to the test. First of all it's almost impossible to combine a real presence and care for a child with any other activity. Secondly, you have those elementary philosophical questions that are signing up with full force: What kind of conditions did we inherit, and what are we about to pass on?
-Tarald Wassvik, August 2023
Tarald Wassvik (b. Oslo, 1986) is educated from Oslo National Academy of the Arts (MFA 2014), Bergen Academy of Art and Design and The Royal Danish Academy of the Arts. He lives and works in Saksumdal, Lillehammer.
