Iver Jåks

03.02 - 31.03.24

 

 

 

Kaare Ruud

This page is blank on purpose

25.11 - 14.01.24

 

Tarald Wassvik

Tradisjonen tro

02.09.23 - 29.10.23

Min fars far, Magnus, holdt til i tettstedet Glomfjord, nord på Helgelandskysten litt sør for Bodø. Da han gikk bort i 1989 etterlot han seg malerier, tegninger og illustrerte lyrikk som var utgitt på noe som het T. H. Blaasværs forlag. Det finnes også veggmalerier og materialbilder, dekorerte gjenstander og små figurer, som nå er spredd utover Nordland i forskjellige hus og hytter. Av og til dukker det opp ting på loppemarkeder, og det hender familien finner klenodier på finn.no. Over mange år holdt han på, med diverse kreative prosjekter, som også gikk hånd i hånd med påfunn av mer praktisk art. Han skrev også artikler i lokalavisa og hadde meninger om så mangt, ispedd nordnorsk humor og varme. Yrkeslivet tilbrakte han som portvakt på Norsk Hydros kunstgjødselfabrikk. Visstnok satt vakten ofte i skranken nattestid og malte på oljemaleriene sine; øylandskap med niser i midnattssol, kjærlighetsscener, tusser og troll – og kopier av kjente verk fra kunsthistorien. Bildene ble gjerne malt på funnede treplater og signert med pseudonymet Mei, et ordspill på ordet meg, som også var kort for mellomnavnet Meidell.

Det er en anekdote jeg har blitt fortalt: Den handler om da kunstneren Per Adde kom til Glomfjord på 70-tallet, med det som den gang het Riksgalleriet. Riksgalleriet var et sosialdemokratisk initiativ som skulle formidle ekte kunst over det ganske land, med omreisende utstillere. Adde, som var en ekte kunstner, kom i prat med farfar på åpningen sin, og ble invitert hjem for å fortsette samtalen. Besøket var ikke så vellykket, og møtet endte i høylytt krangel rundt kjøkkenbordet. Det viste seg nemlig at den lokale mislikte modernismen – spesielt abstrakt maleri, og forfektet et rimelig konservativt kunstsyn (i et forord til en av diktsamlingene sine, Dikt i dur og moll, skriver han et reaksjonært forsvar for vers, enderim og rytme). Adde på sin side er jo nå, som leseren sikkert vet, omtalt som en pionér innen det abstrakte  maleriet i Nord-Norge.

Noen ganger er det de som sysler med det samme som egentlig er lengst fra hverandre – men iblant føles det som om man kjenner folk uten å ha møttes. Fortellingen om de to gubbene som sitter og krangler på et kjøkken i en industri-bygd, minner meg alltid på noe maleriet kan få til; det er mulig jeg bruker ordene feil, men i noen år har jeg tenkt at det ligger en innbakt dialektikk i maleriet, der motsetninger kan møtes i en slags syntetisk omfavnelse. På den ene siden har man den store verden, av historisk forankring, ønske om samfunnsendring, ekskluderende økonomiske sirkler og distanserte analyser. På den andre siden har vi å gjøre med en forholdsvis tilgjengelig uttrykksform, som tilhører det lille hverdagslivet, med alle dets praktiske problemstillinger og patetiske impulser. Håpet kan jo være at om vi får disse til å møtes, så får vi et verktøy for å tvile og undre oss, og et rom for å anerkjenne at vi er i et sårbart samspill med omgivelsene, og hverandre.

Da jeg begynte å jobbe mot denne utstillingen var jeg i foreldrepermisjon med mitt andre barn, som var i ferd med å lære seg å gå. Det er en sånn situasjon der ens egne ideer settes på prøve. For det første er det nesten umulig å kombinere et reelt nærvær og omsorg med noen som helst annen form for produktiv virksomhet. Det andre, som melder seg med full styrke, er de grunnleggende spørsmålene man konfronteres med. Hvilke forutsetninger er det vi egentlig har arvet, og hva er vi i ferd med å sende videre?

-Tarald Wassvik, august 2023

 

Tarald Wassvik (f. Oslo, 1986) er utdannet fra Kunsthøgskolen i Oslo (MFA avd. Kunstakademiet 2014), Kunst- og designhøgskolen i Bergen og Det kongelige danske kunstakademi i København. Han bor og jobber i Saksumdal, Lillehammer.

 

(ENG)

Tarald Wassvik

According to tradition

02.09.23 - 29.10.23

 

My father's father, Magnus, lived in the township of Glomfjord, the north of Helgelandskysten, a bit south of Bodø. When he passed, in 1989, he left behind a large number of paintings, drawings and illustrated poetry that was published at something called T. H. Blaasværs forlag. There are also wall paintings, assemblages, decorated objects and figurines living in various houses and cabins throughout Nordland County. Now and then some of it surfaces at flea markets, and sometimes our family can purchase treasures at the online second-hand marketplace finn.no. For many years he was busy with his various creative projects, which also went hand in hand with other inventions of a more practical quality. He also wrote articles for the local newspaper, expressing his many thoughts and opinions, sprinkled with Northern Norwegian humor and warmth.

His professional life was spent as a gatekeeper at Norsk Hydros fertilizer factory. According to local hearsay, the factory's keeper was often seen sitting by the counter at night, painting on one of his oil paintings: seascapes with porpoises in the midnight sun, romantic love scenes, twits and trolls — and reproductions of known art historical masterpieces. The pictures were often painted on found wooden panels and signed with the pseudonym Mei, a word play on the Norwegian word meg, meaning me, which was also short for his middle name Meidell.

I was told the following anecdote. It's about when the artist Per Adde visited Glomfjord in the 70s, by what was then called Riksgalleriet. Riksgalleriet was a social democratic state-founded initiative, meant to bring proper art to the whole of the land by nomadic exhibitors. Adde, a proper artist, befriended my grandfather at his opening, and was invited home to continue the conversation. The visit was unsuccessful, and apparently it ended in a vocal fight at the kitchen table. It turned out that the local was in distaste of modernism — especially abstract painting, and advocated a quite conservative artistic point of view (in a foreword of one of his poetry collections, Dikt i dur og moll, he writes a reactionary defense for verse, rhyme and rhythm), Adde, on the other hand is now, as the reader might have guessed, considered a pioneer of abstract painting of the North.

Sometimes it is those who pursue the same interests who are the most apart. Other times it feels like one knows people without ever having met them. The story about the two old men fighting at the table in a small industrial village always reminds me of something that painting might achieve: I may be using the words wrong, but for some years I have been thinking that there is an inherent dialectics in painting, where opposites can meet, in a form of synthetic embracement. On the one hand we have a wide world of historical anchoring, ideas of societal change, exclusionary economic circles and distant analysis. On the other we are dealing with a quite commonly available form of expression that deals with everyday life, with all of its practical implications and pathetic impulses. The hope might be that if we manage to make the two meet, we get a tool for doubt, wonder and contemplation. And a space to recognize our vulnerable interaction with our surroundings, and each other.

When I started working towards this exhibition I was on parental leave with my second child who was about to learn how to walk. It is one of those situations where one's ideas are put to the test. First of all it's almost impossible to combine  a real presence and care for a child with any other activity. Secondly, you have those elementary philosophical questions that are signing up with full force: What kind of conditions did we inherit, and what are we about to pass on?

-Tarald Wassvik, August 2023

 

Tarald Wassvik (b. Oslo, 1986) is educated from Oslo National Academy of the Arts (MFA 2014), Bergen Academy of Art and Design and The Royal Danish Academy of the Arts. He lives and works in Saksumdal, Lillehammer.

 

 

Døgnfluer og ormehull

Ane Kvåle

13.05 - 13.08.23

27.04, 04:15. 28.04, 04:10. 29.04, 04:31. 30.04, 02:27. 1.05, 01:38. 04.05, 05:09.

Lenge har jeg våknet tidlig. Stort sett venter jeg til klokken 5 før jeg går ut. Da har ofte de siste barhundene og salongløvene kommet seg i hus og ut av syns- og hørselsfeltet. Måkene og kråkene nyter kebabsøl og oppkast. Ellers er gatene befolket av de av oss som må tidlig opp for jobb. De av oss som har ubehagelige jobber med ubehagelige arbeidstider, slik at andre kan møte en dag hvor alt er er forberedt og tilrettelagt, hvor slitet har foregått i døgnets backstageområde, før andre har stått opp.

Selv tilhører jeg ikke arbeiderklassen, men silkeprekariatet. Fattig etter norske standarder, men slett ikke i risiko for slitasjegikt. Det er noe med å ligge og vente på et høvelig tidspunkt for å starte dagen og møte verden på, som har endret måten jeg tenker på tid. Jeg kunne lest, eller arbeidet på datamaskinen, eller jogget. Men det gjør jeg ikke. Personlig er jeg patologisk protestant. Dødtid i senga – våken –  føles som et lovbrudd. Lediggang føles som et moralsk avvik. Det spiller ingen rolle for følelsen at jeg vet at jeg er betinget til å tenke slik om hvile og arbeid.

Det var søvnsenteret som fortalte meg at hvile er godt for kroppen selv om man ikke er i søvn. Der festet de måleinstrumenter til kroppen min, og ba meg om å legge meg, mens de skulle glane på. I søvne kan jeg utføre delvis intrikate oppgaver, som å dra ut alle vaskesaker og skru opp barnesikringer på salmiakk- og klorinflasker, eller tømme en full flaske zalo ned i skuffen med håndklær. Innimellom ser jeg på helseappen jeg har på telefonen at jeg har vandret rundt i timevis, uten å ha noe minne om det. Det er tapt tid, hvor jeg er meg, men ikke-meg. Jeg er ikke en av dem som er velsignet med såkalt godt sovehjerte. Fastlegen forstod ikke hvorfor jeg var så vanskelig å bedøve og gav meg til slutt et klasse B-preparat for å se om jeg gikk i dørken av det. Det gjorde jeg ikke. Men jeg opplevde å falle ned i kulper av tid, hvor minutter kunne føles som dager, eller timer kunne forsvinne uten at jeg kunne gjøre rede for hva som hadde foregått annet enn å se at forefallende arbeid var blitt gjort og levert.

Etter en samtale med Ane Kvåle i april, skaffet jeg meg gardiner til soverommet. Vanligvis våkner jeg til været og sola. Hver dag tar jeg et bilde av himmelen i det samme jeg våkner. Det minner meg om ett av Anes verk som jeg har tenkt mye på, hvor beskrivelsen av soloppgangen i Homers Odysseen skaper en repetitiv, rytmisk effekt. Ukenes, månedenes, årenes nådeløse gang. Nå ser jeg ikke himmelen i det jeg våkner. I stedet ligger jeg og blir varmet opp av det stadig skarpere lyset bak gardinet inntil mørkeredselen slipper taket, og jeg går ut i dagen, prøver å fylle døgnets timer.

 

27.04, 04:15. 28.04, 04:10. 29.04, 04:31. 30.04, 02:27. 1.05, 01:38. 04.05, 05:09.

For a long time, I've been waking up early. Usually I wait until 5 before leaving the house. By then, most of the barflies and lounge lizards have retreated out of my field of sound and vision. Seagulls and corvids snack on spilled kebabs and spew. The streets are otherwise populated by those of us who get up early for work. Those of us who have uncomfortable jobs with uncomfortable work hours, so that the rest can enter a prepared and readily arranged day, where the labour of preparing the day happened backstage, before others woke up.

I'm not working class myself. I belong to the silk precariat.:Poor by Norwegian standards, but not at risk of developing osteoarthritis. Lazing about, waiting for an appropriate time to start the day has changed the way in which I perceive time. I could read, or work on my computer, or jog. But I don't. Personally, my protestantism is pathological. Leisure in bed – awake and alert – feels like committing a crime. Idleness feels like deviant behaviour. It matters not for these feelings that I'm aware I've been conditioned to think this way about leisure and labour.

A sleep clinic told me that rest is beneficial to the body even if one isn't asleep. There, they attached measuring apparatuses to my body and sent me to bed so they could observe. I'm capable of executing rather complex tasks while dead asleep. Like pulling out all washing equipment and unscrewing the child locks off chlorine and ammonia containers. Or emptying full bottles of dishwashing soap into the tea towel drawer. I occasionally look at the health app on my phone and discover I've been wandering about for hours, with no recollection of it happening. Lost time, where I am me, but not-me. I'm not graced with the ability to sleep well. My general practicioner was puzzled that I was so difficult to sedate, and eventually gave me Clonopin to see if that would take me down. It did not. In stead, I experienced dipping into wells of time, where minutes felt like days, or hours could be lost without my being able to recall what had happened, other than registering that my deadlines had been finished and delivered.

I got curtains for my bedroom after a conversation with Ane Kvåle this April. I'm usually woken up by the sun and the weather. Every day, I snap a photograph of the sky immediately after waking up. The practice reminds me of one of Ane's works, where the various descriptions of dawn in Homer's Odyssey makes an anaphoric, repetitive rhythm. The non-negotiable speed of weeks, months, years. Now I can't see the sky upon waking up. In stead I lie still and let the intensifying daylight warm my body until the fear of the dark evacuates, and I enter the day, trying to fill its hours.

Nora Joung

 

 

 

Fake Children

Vilde Tuv & Melanie Kitti

04.02 - 02.04.23

Det var som hvis Claude Monet havde fået lov til at gå amok på dine vægge: Den svampeduppede effekt, der blev hysterisk populær i boligindretningen i 1990’erne hvor man ovenpå en undertone duppede med svampen. Solgule vægge som uendelige somre i Provence. Lilla på en bund af grå?
 

Præcis hundrede år forinden de svampeduppede vægge gjorde sit indtog i skandinavisk
boligindretning (og muligvis også udenfor Norden), lavede Claude Monet sit første maleri af
åkanderne i søen med den hvide træbro og de hængende piletræer fra Giverny, nordvest for Paris.
 

Over tid skete der imidlertid noget med den franske impressionists øjne og han udviklede
sygdommen grå stær og mistede fornemmelsen for de kølige pasteller han ellers malede med og udviklede bredere og grovere strøg. Der er derfor en decideret mudret og brunlig, orange og gul periode, meget varmt tonet, i kunstnerens arbejde, som han sidenhen så tilbage på med en vis afsky. Han gennemgik en, på det tidspunkt (1923), voldsomt risikabel hornhindeoperation af to omgange (kun på det højre øje, han turde ikke potentielt ofre hele evnen til at se) og bar efterfølgende nogle særdeles bekostelige briller (de kostede det samme som en fireværelses lejlighed i Paris kostede dengang).
 

Efter operationen fik Claude Monet ikke blot fornemmelsen for farver tilbage men, siges det,
tilegnede sig evnen til at se det ultraviolette lys, som menneskeøjet ellers ikke er i stand til at se (men som flere insekter og fugle kan opfange). Både Monets gule og brune valører og hans helt sene åkandemotiver, som er som badet i det lilla ultraviolette lys hentede man ind i livet og hjemmet. Dup dup...
 

I Melanie Kitti og Vilde Tuvs fællesudstilling Fake Children indfanger kunstnerne os i en tilstand mellem barndom og voksenlivet i teeenagerens svampeduppede værelse. Både teenageværelset, malerierne og musikken er udtryk for det som den franske filosofi-duo Gilles Deleuze og FélixGuattari (som arbejdende i en sammenvævethed ligesom Kitti og Tuv har gjort det her på udstillingen) betegner som måder at skabe et territorium for sig selv på.
 

Forestil dig en mørk skov og en sti, som du vandrer af. Et kaotisk sted uden grænser og en tilstand hvor dit indre og det ydre er i forbindelse, hvor du ikke ved hvor dine egne forestillinger om hvad mørket gemmer på og det faktiske mørke starter og slutter. Du begynder at nynne en melodi, høre dine fødder mod gruset som en rytme, og sanser dermed et rum omkring dig, etableret af den musik du som krop i verden er i gang med at skabe.

 

Sådan er det måske med al kunstnerisk skabelse. De svampeduppede vægge er måske derfor i udstillingen mere at forstå som en måde at skabe det mellemrum omkring sig som
teenagetilstanden er, end det er et spørgsmål om, at lave en parodi på et modefænomen fra
1990’ernes boligindretning.
 

Mathias Kryger, 2023

 

 

ZzzzZZZZzzzz...

Eirik Sæther

19.11 - 08.01.2023

Personlig tilståelse fra kunstneren og forfatteren av denne tekst: 

Utstillingen ZzzzZZZZzzzz… ble unnfanget og produsert mens min venstre- og høyre hjernehalvdel fungerte i optimalt samspill. Denne teksten som omhandler utstillingen blir derimot skrevet mens min 40 år gamle kropp er rammet av et Oslo-basert virus som gjør at mine kraft til abstrakt tenkning har blitt svært hemmet. Jeg har stadig mine analytiske evner relativt intakt, men for å si det rett ut har jeg store utfordringer med både å huske- og tolke betydningen av utstillingen jeg allerede har laget. Under følger mitt beste forsøk.

 

 

Hva består utstillingen av rent fysisk?

 

• To oppblåsbare skulpturer som forestiller en overdimensjonert sofa og en puff. De er fremstilt av sorte søppelsekker og gaffateip med reverserte støvsugere plassert på innsiden. Skulpturene blåses opp, og synker siden sammen igjen, med noen minutters mellomrom.
• Et kokkeforkle, påtrykt motivet av en kvinnekropp iført sexy undertøy og teksten Pretty Woman.
• Et fotografi på 100 x 70 cm i liggende format (litt revet opp i siden). Motivet viser en leketøysbil med påskriften FIRE og består av sort og oransje. 

 

Hva betyr tittelen ZzzzZZZZzzzz...?

 

• Et onomatopoetikon for lyden av snorking. (Et problem som ofte inntreffer hos menn fra 40 år og oppover.)
• En metafor for at noe er boring.
• En hentydning til vårt krigshissende nabolands anneksjon av bokstaven Z? (Usikker på om dette var intendert?) 

 

Hva er historien bak sofaskulpturen?

 

• Jeg har i den siste tiden blitt henvist til sofaen da min snorking går utover partneren min sin nattesøvn. 
• Teknikken med teipede søppelsekker og støvsugere er et effektivt grep for å fylle et rom med få midler. Jeg hang litt etter med produksjonen og gikk glipp av siste mulighet til å få fraktet verkene fra Oslo til Bodø. Alt som skulle vises måtte dermed få plass i min check-in luggage.
• Jeg har fulgt situasjonen i Øst-Europa tett fra sofaen og tidvis sovnet til bildene. (Igjen, usikker på om dette har noe med saken å gjøre?)

 

Hva er historien bak kokkeforkleet?

 

• Dette ble funnet alene i en tom container. Noen har hatt dette forkleet i livet før de bestemte seg for å kaste det. Kanskje var det en mann i min egen alder som skulle tulle litt med sin kone og sendte henne et bilde kun iført dette forkleet? Kanskje kona syntes spøken var dårlig og svarte med ZZZZZZZ? Kanskje følte mannen seg tråkket på og skulle markere et poeng ved å leie en container kun til dette forkleet? (Dette blir ren spekulasjon.)

 

Hva er historien bak fotografiet?

 

• Dette ble funnet dagen etter i den samme containeren. Noen har altså leid en container for å kaste et objekt om dagen. Kanskje mannen i 40-årene har tatt opp sin interesse for fotografi, men innser at hans fremstilling av en leketøysbil med påskriften FIRE ikke holder mål lenger?
• Mulig jeg har tenkt at fotografiet ligner en flatscreen-TV og at det kan trekkes paralleller mellom konsumpsjonen av krig fra sofaen og en hobbyfotograf sin fremstilling av en leketøysbil? (Igjen, dette blir spekulasjoner.)

 

Hva skal man med denne informasjonen?

 

• Jeg har forsøkt å gi innblikk i min tankeprosess og du står fritt til å fortolke de overstående punktene slik at de gir deg mening. Jeg har ingen ytterligere informasjon om de utstilte verken enn det du nå har fått.

 

 

 

Governmental Operations

Nora Joung

01.09 - 06.11.2022

På høsten 1662 til våren 1663, pågikk det massearrestasjoner av kvinner
fra Vardø og omkringliggende tettsteder i Øst-Finnmark. Det var kri-
minalsaker hvor ingen forbrytelse var begått. Kvinnene var anklaget for
lovbrudd som ikke kan bevises: at de hadde kunnskap om trolldom, og
inngått en pakt med djevelen.

Religiøse forestillinger om at kvinner var lette bytter for djevelen og til-
bøyelige til det onde, sirkulerte i form av media i europeiske samfunn.
Disse religiøse idéene ble tatt opp i lovverket. Den danske kongen som
var statsoverhode i Norge-Danmark, ba sine embetsmenn om å «utslette
trollfolkene» i sine territorier.

Materialet i Governmental Operations er basert på faksimiler, og retts-
dokumentene fra én av mange rettssaker hvor staten prosederte mot så-
kalte trollfolk, oftest med dødelig utfall for de anklagde.
Vi hører kvinnenes tilståelser, presset fram gjennom trusler om- og bruk
av tortur. Selv om de anklagde kunne ha begrenset sine svar til å be-
krefte eller avkrefte anklagene, konstruerte de fargerike og billedsterke
fortellinger fulle av lokale talemåter, folketro og innslag fra deres liv som
vanlige arbeidsfolk i et lokalsamfunn. Fortellingene viser også hvordan
media, i form av religiøse og legislative bøker, har vært med på å forme
forestillingsverdenen deres, og har blitt en del av hvordan de snakker –
og blir tiltalt.

 

MOTTO

Urd J. Pedersen

21.05 - 31.07.202

All tid i hele verden og allikevel ingen tid i det hele tatt

I maleriene til Urd J. Pedersen ser vi silhuetten av menneskeskikkelser som står bak en døråpning. Skikkelsene er delvis tilslørt av det jeg er fristet til å kalle et «repetisjonslag», bestående av gjentagende elementer som striper, objekter, trykte symboler eller tegn. Ved første øyekast er det kanskje ikke helt klart om dette repetisjonslaget ligger foran skikkelsene i romlig forstand—som et forheng—eller om repetisjonslaget bebor en annen dimensjon—lik en utvidet tankeboble. Denne tvetydigheten inviterer imidlertid til en tredje persepsjon av maleriene. Repetisjonslaget og skikkelsen er nå sammenfiltret og befinner seg i ett og samme rom, men av et ikke-fysisk slag. Og slik fremstår det som synes bak dørkarmen som representasjoner av menneskets indre rom.

Det er imidlertid ikke den indre tilstanden til disse skikkelsene som observeres. Ettersom skikkelsene er fremmede, udefinerte og for det meste ansiktsløse fremstår de selv uberørte av stemningen som de uttrykker. Skikkelsene blir til speil for oss, i form av spøkelser, ikoner eller guddommer. Og heller enn å fortelle oss hvordan de har det, kommer de med oppfordringer, advarsler eller påminnelser om hva livet har å tilby.

All the time in the world and yet no time at all

In the paintings by Urd J. Pedersen we see the silhouette of human figures that stand behind a door opening. The figures are partly veiled by what I am tempted to call a “repetition layer”, consisting of iterating elements such as stripes, objects, printed symbols and signs. At first glance it is perhaps not entirely conspicuous whether the repetition layer lies in front of the figures in spatial terms—as a curtain—or if the repetition layer inhabits another dimension—like an expanded thought bubble. This ambiguity invites, however, a third perception of the paintings. The repetition layer and the human figure are now entangled and inhabits one and the same room, but of a non-physical kind. And as such what we see behind the door frame appear as representations of inner, psychological rooms.

It is, however, not the inner condition of these figures that we observe. As the figures are unfamiliar, undefined, and mostly faceless they seem unmoved by the feeling (or atmosphere) they convey. The figures become our reflections, in the shape of ghosts, icons or gods. And rather than telling us how they are doing, they bring suggestions, warnings, or reminders as to what life has to offer.

Sigbjørn A. U. Pilskog

 

 

SØKKJESTEIN

Leander Djønne

26.03 - 01.05.2022

 

 

 

søkkjestein

ei

langferd

i

djup tid

fjell

og

hòler

i

menneske

mot ljos

 

 

Øyeblikkets stridighet

En stille, stjerneklar kveld i mars så jeg Leander Djønnes tre poetiske filmer Kvardagsstein (2020), Bytestein (2021), og Søkkjestein (2022). Det var ikke første gang jeg så filmene, men det var første gang jeg så dem i sammenheng, og det var første gang jeg så dem mot en bakgrunn av et Europa i krig; en tilfeldig historisk omstendighet, i den forstand at verken kunstneren eller betrakteren rår over den, men når krigen først finnes, vil den antagelig for mange bli del av erfaringen man møter kunstverk med, og kanskje særlig kunstverk som denne trilogien, som så åpent og innstendig minner en om de eksistensielle grunnvilkårene:

Vi er her. Og så er vi ikke her mer. Og rundt oss: fjellet, steinen, vannet, vinden – landskapet – som et taust vitne til menneskenes liv, steder som bebos og fraflyttes, sivilisasjoner som kommer og går.

            «Det kan knyte seg djupt av vemod i kvar sjel», hører man en stemme si i Bytestein: «Vidopne sletter kan syne seg i alle». Og det er som om vidstrakte sletter åpner seg i en, når man tar innover seg verkets sentrale innsikter.

I dette universet møter man aldri mennesker, man ser bare spor etter dem (gravhauger, boplasser, kirkeruiner), skjønt mennesket er implisert gjennom den som holder kamera. Samlet ansporer uansett filmene en til å tenke over det spesifikt menneskelige: hva bevissthet er, og hvordan vi erfarer tid. Det er både noe truende og frigjørende ved tilværelsens veldige dimensjoner. I møte med fjellet som alltid har stått der, fjellet som bærer i seg «ei tid menneske ikkje fatter», som det heter i Kvardagsstein, kan man føle seg liten og ubetydelig, og trusselen kan også være høyst reell og konkret: I Bytestein ender det med en stein som ramler nedover fjellsiden, knuser alt og synker ned i «den opprørte fjorden», nærmest som en søkkestein. Men mennesket har også til alle tider kjent lindring ved det å inngå i noe større, det forsonende i det at millioner av mennesker har levd før en, millioner av mennesker skal leve etter en, at det finnes en høyere himmel over livet den enkelte lever.

            Dette vet fortelleren i Leander Djønnes filmer. Med et vennlig alvor gjør han betrakteren oppmerksom på lagene av historie i landskapene som omgir oss, enten det er på Grønland, i Hardanger eller i Pluragrotten, den historien vi ser, som ruiner, og den historien vi ikke ser: Hvorfor forsvant de norrøne bosettingene på Grønland? Ingen vet sikkert. Det er som om Djønne forsøker å fange inn historiens nærvær og fravær i et og samme øyeblikk.

            Kanskje kunne man, med Djønnes egne ord, kalle dette for «augneblinkens stridighet». Det var i hvert fall det jeg tenkte da jeg sto under stjernehimmelen i mars. En stjerne, får vi høre i Kvardagsstein, beveger seg i en rasende fart, selv om den ser ubevegelig ut på himmelen. Det jeg erfarer som et her og nå, en stille stund i natten, har uendelig med tid i seg. Øyeblikkets stridighet, igjen.

            Dette er på sett og vis abstrakte problemstillinger, men i filmene får de et forbløffende konkret uttrykk. Alle titlene har ordet stein i seg, og viser til noe fysisk og håndgripelig. En bytestein er et grensemerke. En hverdagsstein har kanskje ingen allmenn betydning, men, får vi vite, «kjenner menneskeliva sine strevsamme klanger gjennom dagane». Og en søkkestein, det er en stein som holder fiskegarnet på bunn.

Til bunns skal vi, i trilogiens siste del, innover i Pluragrotten, men vi skal også opp igjen, for samlet er trilogien en erkjennelsesreise. «Eg har vel auge som kan sjå?» blir det sagt i Søkkjestein. «Kvifor har eg ikkje tenkt på å opne dei før?».

 

Tekst av Kaja Schjerven Mollerin

 

 

Epitaph

Marianne Bjørnmyr

20.11.21 - 20.02.22

 

Utstillingen Epitaph er en undersøkelse av tapte objekter og kulturell dekonstruksjon. Arbeidet presenterer en serie med replikerte gjenstander og fotografi er hvor kulturer, geografi er og materialer kolliderer og oppløses i en sammenblanding av fortid og nåtid. Igjennom prosjektet har kunstneren brakt sammen en rekke fragmenter fra artefakter; fra religiøse objekter og monumenter til hverdagslig kulturarv. Analoge fotografi er presenteres i utstillingsrommet i Stormen kunst/dáddja, og varierer i størrelse fra 15x20 cm til 120x95 cm sammen med en presentasjon av gjenstander støpt i pigmentert gips.Objektene som presenteres i utstillingen er støpt i nye former, basert på historiske spor av noe som ikke lenger eksisterer. De originale gjenstandene er for lengst borte; tapt, stjålet eller plyndret av maktstrukturer med et ønske om kulturell dekonstruksjon - gjennom kolonisering, etnisk forfølgelse, religiøs og ideologisk terrorisme og antropologi gått galt.

 

 

To lose Latrine

Haus der Kunst (Oslo)

Juni - August

 

 

DEN 40. UTGAVE AV VÅRUTSTILLINGEN

Kjersti Vetterstad

08.05. - 30.05.2021

 

MARIT ARNEKLEIV / PETTER BUHAGEN / HILDE HONERUD / JULIE HRNČÍŘOVÁ / KAJA LEIJON / MARIKEN KRAMER / GREG POPE / KAREN PETTERSEN / JENNY RYDHAGEN / ANANDA SERNÉ / YANIR SHANI / MORTEN TORGERSRUD / KJERSTI VETTERSTAD

 

Forbundet Frie Fotografer (FFF) og Fotogalleriet har gleden av å invitere til den 40. utgave av Vårutstillingen, en årlig utstilling som i tradisjonens tro fokuserer på å stille ut et bredt utvalg av samtidskunst fra det fotografiske fagfeltet. I år, for første gang, har FFF og Fotogalleriet også invitert NŌUA & Stormen kunst/dájdda som medarrangør for deler av utstillingen.

 

Siden 1976 har Vårutstillingen vært en sentral begivenhet for norsk fotografisk kunst. I 45 år med nesten like mange utgaver har denne rekken med kunstnerjuryerte utstillinger fremmet fotografiets posisjon på den norske kunstscenen. Som en del av en lang Salongtradisjon presenterer utstillingen arbeider som er valgt gjennom en fagfellejuryering basert på åpen innsendelse. Hver utgave av Vårutstillingen gir oss innblikk i hva som opptar kunstnerne i fotokunstmiljøet, og på den måten fungerer som utstillingen som et tidsbilde.

 

Stormen kunst/dájdda viser filmen "The Lure of Gold" av Kjersti Vetterstad

 

 

 

The Ba Ba Bug Show

Liv Ertzeid

06.02-28.03.2021

 

Foto: Dan Mariner

Vi har forskjellige løsninger for kompostering der vi bor. Én sånn Fragglene-aktig haug for hageavfall, der vi graver ut jord. Og en lukket kompostdunk til matrester. Hver gang den åpnes er det en sky av fluer og en overveldende, kvalmende summing. Jeg pleier å åpne den på avstand, med en pinne, for å ikke få den følelsen av at fluene setter seg i håret, eller på klærne. En sommer kastet vi noe sjømat oppi der. I varmen. Da jeg åpnet dunken noen dager senere var den så full av larver at jeg kunne se et eple flytte seg rundt på toppen. Etter det har det ikke vært naturlig å tenke på den komposten som noe vi eier, eller at kompostering er noe vi driver med. Dunken er larvenes domene. De bor der, og vi mater dem med rester for at de skal bli fluer og fly sin vei. Det handler i bunn og grunn om rettigheter. Larvene lever i en skjult verden av et vanvittig drama som ulmer under overflaten. Man er nødt til å være ydmyk i møte med noe sånt. Insektene er eldre enn oss. Vi har et valg, enten kan vi spille på lag eller kjempe imot. Tallene viser at vi er i ferd med å fortrenge dem fra kloden (Holocen-til-Antropocen etc.). Vi har for lengst forlatt sensitiviteten overfor de materielle omgivelsene, insekter

inkludert. Men man kan likevel mistenke at de vil vinne til slutt. I det korte bildet bør man av og til tenke på at vi skal bli larvefór når vi dør.  Inntil da kan du legge noen fortellinger over tilværelsen; stankelbein og edderkopper i huset betyr lykke. Det samme gjør marihøner når de letter fra hånda di. Fluer lever kun ett døgn. Mygg går etter søtt blod. Du spiser minst tre insekter i søvne hver natt. Bananfluer er alkoholikere osv. Da har du noen verktøy du kan bruke, til å forstå tilværelsen.

Liv sier hun liker insekter, men bare ute, og sammenligner det å finne dem innendørs med å legge en sokk på et knekkebrød. «Møkk er materie på feil sted» – som Mary Douglas sa. Problemet er bare at det er vanskelig å vite hvem som egentlig er møkka her. Hvis fluer ønsker å bo i hus betyr vel det at de tiltrekkes av det samme som oss mennesker? Snur man det rundt kan det lønne seg å følge insektene om man vil finne seg en sunn tilværelse. Legge an på personer som tiltrekker seg kryp. Bygge hus barnål for barnål. Bo i et bol. Gni seg inn med pollen. Leve i flokk og ukritisk følge lyset. Som vitenskapen, maleriet og sommerfugler har lært oss, er forholdet mellom det vakre og det vemmelige relative størrelser. Én milliard mennesker i verden spiser insekter, resten brekker seg ved tanken. Hvor mange malerier du ser vil påvirke om du anser maleri som et relevant språk for å beskrive verden. Tygger du litt på det vil du kanskje finne nyanser også. Kumøkk-brun og brent umbra er ikke det samme. Det finnes 400.000 billearter i verden. 3600 bare i Norge.

Tekst av Tarald Was­­­­­svik

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

---------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

 

 

 

 

 

 

Utstillinger kuratert av Aslak Juell Kristensen

 

EXODUS

 

Natasha Berg og Tone Aaness

 

31.10 - 22.11. 2020

 

Ordet EXODUS betyr massutvandring eller utvandring av en gruppe folk fra et land til et annet. EXODUS som emigrasjon beskriver det å forlate en plass, ens naturlige hjem eller land for å finne et liv eller bosted et annet sted. Exodus har også en bibelsk tilknytning til Mosebøkene og jødenes flukt fra Egypt, fra en tilværelse som slaver til frie mennesker. Ordet EXODUS har sin opprinnelse i gresk, der ex betyr skille eller avstand og hodus betyr vei eller gate. EXODUS betyr altså ”veien ut”.

Emmigrasjonen har økt de siste årene, og med det også permanente flyktningeleire og teltbyer som langvarige boløsninger med egne samfunn i samfunnet der det også utvikles en egen justis. I 2018 var cirka 70 millioner mennesker på flukt i verden. Hovedårsakene til dette er beskrvet som krig, konflikt og brudd på menneskerettigheter. De siste årene har flukt fra fattigdom blitt motivasjon for utvandring. Dette har ført til økt fokus på menneskehandel og kriminelle bakmenn som utnytter mennesker i nød og elendighet i deres søken etter et bedre liv.       

Maleriene som vises under tittelen EXODUS beskriver ulike aspekter ved emmigrasjon, masseutvandring, flerkulturell tilhørighet, poltiske flyktninger, krigsfanger, krigens brutalitet og prøver å kaste et lys over vikitgheten av en strukturell virkelighet, som beskytter enkeltindividet gjennom demokratiske og rettferdige systemer, samt overholdelse av menneskerettighetene.

Tekst: Natasha Berg og Tone Aaness

 

Invitert av kurator, Aslak Juell Kristensen

 

 

 

 

 

BODØ BIENNALE 2020

 

Anna Sigmond Gudmundsdottir

En gave til sønnens ene arm

03.09 – 25.10.2020

 

To monumentale malerier har tatt over utstillingsrommet i Stormen kunst/dájdda: En gave til sønnens ene arm og Løpende hund. Maleriene er ikke oppspent, men festet direkte til veggen, nærmest integrert i rommets arkitektur.

Maleriene er mettet med maling i nyanser av sort, grå, hvit, blå, gul og gull. Streker som treffer, krysser og flyter; strøk som utsletter, dekker over og binder sammen. Verkene består blant annet av repeterende, regulerte strekføringer over ekspressive fargefelt. De danner et kraftfullt uttrykk, som vitner om kunstnerens nærhet i hvert strøk.

Gudmundsdottirs kunstnerskap tar utgangspunkt i opplevelsen av landskap, det urbane, det landlige, og kroppslige. Hvordan mennesket erfarer og opplever et konkret øyeblikk og sted, og bearbeider inntrykket i en indre prosess til den blir del av ens hukommelse og minne. Hukommelse kan defineres som «evnen til å lagre og gjenkalle informasjon, tidligere erfaringer og lærte ferdigheter. Hukommelse handler om å bevare inntrykk, erfaringer, kunnskaper og ferdigheter over kortere og lengre tid.»1

 Verkene i utstillingen står som brobyggere mellom den materielle verden som omgir oss og det immaterielle som er inni oss (det mentale, psykologiske landskapet). Maleriene bærer med seg kunstnerens egne minner og erfaringer, samt de inntrykkene og opplevelsene hun sitter igjen med etter researchreisen til Bodø, vinteren 2019.

Maleriene kan fremstå som satellittbilder og topografiske kart. Selv om de ikke gjengir et konkret, geografisk sted eller landskap, visualiserer de nærmest et indre landskap, med minner, opplevelser, utviklinger og læring.

Gudmundsdottir betrakter det å male som en sakte handling, der kroppslig energi, gjennom penselen, kan overføres lerretet. Malingen blir nesten en forlengelse av blodårene, der man med regisserte strøk må kontrollere den flytende malingsmassen. Lag for lag bygges maleriene opp; hvert lag gir og tar, utvikler og stanser. Komposisjonene har en arkeologisk kvalitet ved seg som ansporer betrakteren til å grave seg gjennom lagene, forbi den rue, ujevne overflaten.

Over det hele danner titlene et nytt lag som kan åpne opp måten å se bildene på, og som også kan lede oss mot en annen fortolkning av landskapet. En gave til sønnens ene arm kan sikte til landskapet som kropp, hvor en sving i landskapet, eller en fjord, kan minne om en armkrok. En poetisk framstilling av forholdet mellom landskap, mennesket og kropp. Landskapet som har gitt sin naturlige infrastruktur for å sikre at samfunnets og mennesket kan eksistere; og menneskekroppen som er så sårbar og bryter ned når indre og ytre infrastrukturer svikter.

Også Løpende hund kan gi assosiasjoner til landskapet. Opplevelsen av en løpende hund, som uten mål eller retning, og som tror den går i ett med naturen, i det ene øyeblikket er stille og urørlig, men i det neste blir uforutsigbar og overveldende. Er det ikke slik landskapet opptrer?

I sine malerier, gir Gudmundsdottir flere parafraser til landskapet, der man navigerer i et ytre og indre landskap, gjennom rigide strukturer, kaos og bevegelser. Maleriet brukes som transformator for indre prosesser med utgangspunkt i ytre erfaringer, hvor det man ikke ser i et bilde kan bli viktigere enn det man ser.

ANNA SIGMOND GUDMUNDSDOTTIR (f.1974, Reykjavik) jobber med installasjoner, maleri, tegning og foto. Hun deltok som en av de første norske kunstnerne på Manifesta biennalen allerede i 2002 og har hatt en lang rekke utstillinger i inn og utland, bl.a. Henie Onstad kunstsenter, Astrup Fearnley Museet, Galleri Brandstrup, O.K. Centre for Contemporary Art (Linz), Living Art Museum (Reykjavik) og Sørlandets Kunstmuseum. Hun har utført en lang rekke kunst- prosjekter i offentlige rom og større oppdrag for blant annet DNBs nye hovedkontor i Bjørvika og Universitetet i Stavanger. Siden 2010 har Gudmundsdottir vært med på etableringen av Harpefoss Hotell som kunstsenter og artist-in-residency program sammen med Eivind Slettemeås. Gudmundsdottir er innkjøpt av Oslo Kunstfond, samt representert i flere offentlige og private samlinger. Hun bor og arbeider på Harpefoss.

 

Tekst:

Elise Cosme Hoedemakers (kurator/produsent SE KUNST) &

Stian Hansen (kurator Stormen kunst/dájdda) 

 

Tilskuddsgiver: Kulturfondet, Bodø kommune

Foto: Dan Mariner

 

Kay Arne Kirkebø

Den Siste Endring

 03.09 – 25.10.2020

Inspirasjon for Den Siste Endring er hentet fra Bodøs bebyggelse, med elementer fra plantegninger og konstruksjoner. Kirkebø har tatt linjer fra tredimensjonale elementer i arkitekturen, byrommet og interiøret. Gjennom tegningen utforsker han bevegelighet på et to-dimensjonalt plan. Slik kan verket også fremstå som et kart, et bylandskap sett ovenfra.  

Video-animasjonen består av 5000 tegninger, tegnet for hånd. Som kunstner er Kirkebø opptatt av langsomme og repetitive prosesser. Hver tegning er utført med presisjon og strenge, repeterende linjeføringer. Animasjonen beveger seg mellom det flate og det romslige, fra et todimensjonalt til et tredimensjonalt perspektiv. Der svart-hvitt koloritten forsterker kontrastene og dybdefølelsen i tegningene. 

 

I tegneprosessen forholder Kirkebø seg til systemer og regelsett som bestemmer hvordan linjene skal bevege seg; herved skaper han et rammeverk han må holde seg innenfor. Selv om prosessen fremstår som kontrollert og koreografert, ligger det intuitive i grunn. Det er den intuitive prosessen som skaper handlingsforløpet i animasjonen, hvor hver tegning potensielt kan styre animasjonen i en ny retning. Utfallet er uvisst da ingenting er gitt.

 

Fra et tomt ark, og ett gitt punkt, utvikler streken seg i retninger som går framover og bakover. Den ene streken påvirker den andre. De danner kontinuerlig strukturer og geometriske former som går over i hverandre i et rom med uendelige muligheter. Den ene formen blir til, mens den andre forsvinner.  

 

Tematisk funderer verket over hvordan bysamfunn er og fungerer. Hvordan opplever man byrom og en by i utvikling, der stadig nye rom oppstår i det andre forsvinner? Verkets plassering i biblioteket, byens «nye» storstue, får oss også til å reflektere over hvordan biblioteket har blitt et yrende sted for byens bevegelser og sammenkomster. Biblioteket fungerer ikke bare som et slags arkiv av historie, men er samtidig et dynamisk, interaktivt sted for læring, utvikling og mellom-menneskelige relasjoner. Det er de menneskelige handlinger og interaksjoner som finner sted mellom dets vegger som fyller det med innhold og mening. 

 

Selv om menneskeskikkelsen er fraværende i Kirkebøs video-animasjon, er betrakteren invitert til å speile seg selv i den. Å iakta det stadig skiftende hendelsesforløpet og reflektere over utviklingen som foregår. Hvordan forholder vi oss til sted og utvikling? Hva er vår rolle i en by i endring?

I Kirkebøs tegninger anvendes linjene til å dele, skille, og sammenkoble. Det ligger en usikkerhet i hva som vil skje og oppstå i det neste steget. Ligger det en tillit i hvert steg? Går hvert steg og hver strek i riktig retning?  Er all utvikling positiv?

Den Siste Endring åpner også opp for refleksjoner omkring tid og tidsforløp.  Med en fremstilling av circa 15 tegninger per sekund, iaktar betrakteren 1000 tegninger per minutt. Utfordrer verket sekundets og tidens potensial? Hvor mye utvikling og endring kan foregå i løpet av ett sekund? Hvordan utnytter man tiden? 

 

Selv om verket metter sekundet med titalls tegninger, peker tittelen samtidig på en statisk og stabil tilstand – “den siste’’.  Hva blir den siste endring og når tar utviklingen slutt? 

 

KAY ARNE KIRKEBØ (f. 1979, Førde) er kjent for sine detaljrike tegninger av intrikat arkitektur og tilsynelatende uendelige bylandskaper. Sentralt i hans kunstnerskap står ei gransking av den tegnede linjen, enten i form av abstrakte animasjoner eller tegninger på papir. Med en presis strek tegner han utopier eller marerittaktige byvisjoner, alt etter hvem som ser. Det er lett å gå seg vill i tegningene hans, som betrakter og tilsynelatende som innbygger også. I sine egenproduserte zines og bøker får Kirkebø vist en annen side av kunstnerskapet sitt. Presisjon gir rom for en avslappet slackerstrek, og arkitekturen viker for underfundige, og tidvis truende, hverdagsscener. I senere tid har han også jobbet direkte på vegg med tegning i gallerirommet.

Tekst: 

Elise Cosme Hoedemakers (kurator/produsent SE KUNST) &

Stian Hansen (kurator Stormen kunst/dájdda)

Utstillingen er støttet av:

Kulturfondet og Bodø kommune

 

Foto: Dan Mariner

Video-animasjonen Den Siste Endring er et stedsrelatert verk og projiseres i bibliotekets 2. etasje. I tillegg er 10 tegninger (bearbeidelser fra animasjonen) utstilt i bibliotekets ulike etasjer og rom (se vedlagt kart). 

 

 

 

 

Silke Mathe

17.06 - 09.08.2020

Her og nu

Slik har du ikke sett henne før, Silke Mathe. Ikke slik. Ikke med store japanskinspirerte bygninger. Ikke med et slikt sprang i portretter og figurer. Ikke helt i denne størrelsen. Ikke i dette lyset.

Heller tenker du kanskje på Den 72. nordnorske kunstutstillingen i 2018. Mathe sitt bidrag Elly og dronningen (2016) hang i Bodø kunstforenings største rom, ut mot de store vinduspartiene og der åpningsseremonien fant sted. Et relativt stort maleri som portretterte to småpikefigurer i sommerlige kjoler foran et laftehus med altfor langt gress på taket. Det er sensommer. Men den mørke himmelen stemmer ikke opp mot det lange gresset, de frodige buskene og den irrgrønne og sjøgrønne bakken. Heller ikke jentene stemmer helt. Ansiktet til den fremre jenta blir borte i husveggen. Leggen hennes er skyggen til den andre. Hva er det vi ser? Er det en erindring? En drøm? Virkeligheten er delvis visket vekk og delvis brakt frem i lyset. Man stiller seg spørrende til verkets budskap, men verket byr på verken mer eller mindre. Man sitter igjen med spørsmål om disse jentene, deres forhold til hverandre, til huset og til naturen rundt dem.

Man skulle gjerne ha sett mer. Man skulle gjerne ha nærmet seg Mathe sin billedverden gjennom flere inntrykk, flere arbeider. Men det kom ikke flere verk. Vårt møte med Mathe sitt kunstnerskap ble med dette ene verket. En innpust. Bokstavelig talt, en inspirasjon. Elly og dronningen sto igjen som et ensomt fotspor i tiden.

Mathe flyttet til Bodø samme år som hennes arbeid var med på Nordnorsken, og i Bodø stoppet produksjonen opp. For en lengre periode malte hun ikke. Rent praktisk tar det tid å summe seg – å finne et godt sted å arbeide, å bli en del av miljøet og å komme seg inn i en arbeidsmodus. Men det tar også tid å summe seg i en ny hverdag. Når motivene hentes fra ens indre liv, må også denne siden av en selv falle til ro før man kan fortsette. Sakte tok Mathe frem arbeidet igjen. Som en fortsettelse av hennes tidligere arbeid, tok hun frem portrettet som genre.

Her starter også denne utstillingen, vårt første møte med Mathe sine arbeider siden 2018. Vi kan ta noen sideskritt inn i kunsthistorien for å forstå hennes budskap og billedverden og for å forstå utstillingen som en helhet.

Mathe sine tidlige arbeider minner noe om arbeidene til tyskfødte, amerikanske Lucian Freud (1922-2011). Maleren som i sin karriere malte blant annet realistiske portretter og figurer fra hans nærmeste krets, og som med bred pensel og til tiders pastøs malingslag bygget opp bilder av disse intime møtene med andre mennesker. Komposisjonen var gjerne tett rundt motivet, med lite pusterom på alle sidene. Vinkelen fra hvor motivet ble betraktet var gjerne noe annet enn det man forventet – sett fra oven eller under, eller rett på og da gjerne i øyehøyde med den som ble portrettert. Dette gir betrakteren følelsen av at man sto der sammen med Freud da arbeidet ble til, men også at man fortsatt står der. Som en observatør eller en betrakter, eller av og til også som en voyeur.

Freuds autobiografiske motivvalg gir et genuint innblikk i hans liv og hans opplevelse av det å leve sammen med andre. Her er ikke Mathe. Hun spenner avstanden mellom portrett og bilde uten å ta deg med inn i billedverdenen som betrakter eller voyeur. Det er dette som er interessant med hennes arbeider. For til og med et realistisk portrett er ikke ekte. Det er en representasjon av virkeligheten. Både et portrett og andre motiv slik som Elly og dronningen, er et innblikk i en oppdiktet sannhet.

Vi ser dette spennet i det lille portrettet Karl (2020) og i verket med samme person, Déjà vu (2019). Den tette komposisjonen av Déjà vu presser det duse landskapet i det fjerne mens figuren er posisjonert helt i forgrunnen av bildet. Ytterst til venstre finner vi en eksotisk blomst – en rosa amaryllis – og skjøre, svevende såpebobler. Man kan undre seg om blomsten og såpeboblene skal ha en symbolsk funksjon, og slik sett symbolisere tiden og at tiden skal hensynsløst henrulle. Men kanskje skal de først og fremst minne oss om at denne representasjonen er også bare et øyeblikksbilde av noe som nesten ikke eller aldri har vært. Slik sett er det nærliggende å sammenligne disse arbeidene fra Mathes kunstnerskap med en fortelling. Fortellingens verden er både ekte og ikke ekte. Den er både her og nu og har aldri vært.

Dette inntrykket forsterkes av verket Weaved in – Hommage to the film «Kammerflimmern» (2020). Motivet er hentet fra en film, Kammerflimmern (2004), som igjen er fra fortellingens verden. Det forsterkes ytterligere av verkene Myself (2020) og Yurei, 幽霊 Aokigahara – forest (2020), som visuelt slekter på manga, japanske tegneserier. Mangafigurene har sterke uttrykk for følelser og store øyne, men delikate ansikter og til tiders forsiktige kroppsspråk. Verken portrett eller manga i ordets betydning, disse bildene fungerer heller som en visuell bro som tar oss fra disse bildene i fortellingens verden til Mathe sin serie med japanskinspirerte bilder og motivvalg.

Det er viktig å ha dette bakteppet med seg når man tar de japanskinspirerte arbeidene i betraktning. For det er nærliggende å tenke på post-impresjonismens sterke fargeoverganger og dens reneste hvite partier, når man møter disse bildene for første gang. Man tenker gjerne på Paul Gauguin (1848-1903) sine arbeider. Og kanskje tenker man også på Henri Matisse (1869-1954) og på de norske Matisse-elevene, kunststudentene som studerte hos Matisse i Frankrike ved Académie Matisse i perioden 1908-1912. Med motiver som ikke er helt malt ut som i Kiyomizu-dera (2020) og To break the curse / the old enemy (2020). Med detaljer som forsvinner i brede penselstrøk og i rike fargespill og overganger som i see no evil, hear no evil, speak no evil (2020). Og med motiv tatt fra en annen hverdag enn ens egen som i Fuji Omuro Sengen Shrine – Fujikawaguchiko- machi 1-3 (2020). Men heller ikke her er Mathe.

På samme måte som portrettene og de andre verkene, er Mathe sine japanskinspirerte verk også fra fortellingens verden. De er både ekte og ikke ekte. De er her og nu og aldri har vært. Rent fysisk er noen av dem så store at de nesten tar hele synsfeltet og betrakteren mister seg selv i fortellingen. Andre igjen er så små at de kan tas inn i sin helhet med et sideblikk; som fotspor i hukommelsens livsfortelling, de små verkene Wedding of Nikko (2020) og On the Shinkansen Nosomi (2020) er konkrete visuelle inntrykk og bilder av en opplevelse som kanskje en gang har vært.

Vi sitter igjen med en utstilling av flere kapitler eller lag av kunstnerisk utvikling. For etter at hun flyttet til Bodø, etter perioden uten kunstnerisk produksjon, har Mathe sitt kunstnerskap plutselig tatt tydelige skritt fremover. Og det har gått fort. Utstillingen består av verk som har blitt til i løpet av det siste året alene. Man kan se bildene i kronologisk rekkefølge, men man kan også ta utstillingen inn som en helhet. Det er ett år; som et øyeblikk i et kunstnerliv.

Det er her vi finner rausheten i Mathes utstilling. Det er ikke en portrettutstilling. Det er ikke en mangainspirert utstilling. Det er heller ikke en utstilling av japanske bygninger og hendelser. Det er en utstilling av en avgrenset, intens periode i et kunstnerskap. Slik sett er det er en presentasjon av Mathe som kunstner her og nu. Arbeidene slekter på, men skiller seg fra hennes tidligere arbeider. Og man kan være sikker på at denne utviklingen er ikke ferdig. Til dette har Silke Mathe og Stormen kunst/dáidda invitert oss. Til her. Og nu.

 

Tekst: Ellen Marie Sæthre-McGuirk

Ph.D Art historian/Prof.Dr. In Art and Design Education

 

Invitert av kurator, Aslak Juell Kristensen

Foto: Dan Mariner

 

 

IRL

15.02 - 29.03.2020

I utstillingen "IRL" jobber de tre kunstnerne med ulike måter å kartlegge indre og ytre landskap. Gjennom tekstil, skulptur og video utforsker de på hver sin måte tingenes tilstedeværelse. Utstillingstittelen «IRL» hinter til opplevelsen av å stå midt i mellom to landskap; mellom noe fysisk og noe immaterielt, mellom det biologiske og ikke-biologiske, eller mellom det emosjonelle og det rasjonelle.

Linn Rebekka Åmo er utdannet ved Kunstakademiet i Trondheim og Bergen og er bosatt i Bodø. Hun har vist arbeider ved Høstutstillingen, Bodø kunstforening, RAKE visningsrom, Trøndelagsutstillingen og Nordnorsken. Hun arbeider med sosiale landskap i tekstil. Landskapene i arbeidene omfavner uformelle og formelle systemer som vi finner hos forskjellige grupper mennesker. Hun bruker abstrakte former og farger for å understreke og belyse sosiale strukturer. Hun arbeider ,ed tekstiler i forskjelige format og varianter, samler, klipper, limer og syr. Resultatet blir tekstilearbeider med maleriske kvaliteter.

Christine Malnes ( f.1978) bor og arbeider i Oslo. Hun er utdannet fra Kunstakademiene i Trondheim og Oslo (2007-2012) De siste årene har hun vist videoarbeid ved blant annet Trøndelagsutstillingen, Galleri BOA, Bodø Kunstforening, House of Foundation, Høstustillingen og Østlandsutstillingen. Hun er interessert i hvordan moderne teknologi og forbruk former måten vi forstår oss selv og verden oss rundt på. En tilsynelatende uendelig strøm av informasjon utfordrer i dag klassiske prinsipper om struktur, sammenheng og kontekst. Kategoriene trivielt og verdifullt, viktig og uviktig, privat og offentlig er blitt diffuse. Fakta og fiksjon blandes. Hierarki blir nettverk. De store, lineære fortellingene smuldrer opp, og det blir hvert enkelt menneskes oppgave å skape sin egen historie i kakofonien av religion, filosofi, politikk, vitenskap, kvakksalveri og selvhjelpslitteratur.

Hilde Frantzen (f. 1982) bor og arbeider i Oslo. Hun er utdannet ved Kunst og Håndtverksskolen i Bergen. Med en Bachelor fra tekstil-avdelingen og en master fra Kunstakademiet. Frantzen har de senere årene stilt ut ved blant annet på Høstutstillingen, Vest og Øst- landsutstillingen, Babel Visningsrom for kunst i Trondheim, Soft Galleri i Oslo, Galleri Svalbard, KRAFT, Bergen og Trondheim Kunstforening.   Hilde Frantzen har over lengre tid jobbet med et typografisk prosjekt der hun fanger og måler bevegelsene i bakken ved bruk av tekstil. Hilde tar med seg tekstiler med malte rutenett og mønster ut i naturen, som hun så legger på bakken og presser ned i sprekker og groper slik at stoffet tar form av landskapet. I prosessen føyer tekstilen og mønsteret seg etter naturen og Hilde sitter igjen med en grafisk oversikt over bevegelsene i bakken.

 

Invitert av kurator, Aslak Juell Kristensen

 

 

 

 

UpNorth Retrospektiv

11.01 - 26.01.2020

 

Foto: Dan Mariner

UpNorth er en liten organisasjon med base i Bodø. De har sitt hovedfokus på urban kunst og har arrangert festivaler i Sulitjelma (2015), Bodø (2016) og Røst (2017).

Utstillingen gir oss et innblikk i hva som ligger til grunn for disse tre festivalene i form av fotodokumentasjon, redskaper, epost-korrespondanse m.m.

 

2015 - Sulitjelma
Kunstnere - Borondo, Sabek, Deih, M-City, StayOne, DotDotDot, Stein

2016 - Bodø
Kunstnere - Millo, David de la Mano, Animalito, Dzia, Atle Østrem, Rustam Qbic, Kim "Sinnsykshit" Larsen

2017 - Røst (I samarbeid med Urban Nation Berlin)
Kunstnere - Dzia, Isaac Cordal, Spidertag, Klone, Ino, Lora Zombie, Elle, Franco Jaz, Pastel, Nespoon
 

I 2015 dokumenterte den danske fotografen Henrik Haven og i 2017 var det amerikanske Vincent Cornelli.

Siden 2015 har UpNorth blitt fulgt av det filmteam som jobber med en dokumentar.

 

 

Invitert av kurator, Aslak Juell Kristensen

 

 

 

 

 

NorlandiArt-19

07.12 - 05.01.2020

NorlandiART-prosjektet i Bodø har vakt oppsikt både nasjonalt og
internasjonalt, etter at det ble åpnet i 2016.

Utstillingen åpnet lørdag 7 desember kl 13:00.


Kunstnere som er med i prosjektet er:

Grethe Einarsen, foto/grafikk
Karl Gustav Gjertsen, Grafikk
Gunnar Tollefsen: maleri
Thor Erdahl: maleri/grafikk
Lars Erik Karlsen: grafikk
Johanne Seines Svendsen, foto
Yngve Henriksen: maleri.
Hugo Aasjord: maleri/grafikk
Rune Johansen: Foto
Per Adde: maleri
Kaisa Zetterqvist: maleri/tegning
Kari Elisabeth Dahlmo: maleri
Linn Rebekka Åmo: tekstil/div.tekn.
Tor Arne Losnedal: maleri/grafikk
Martin Losvik: Digitale medier/grafikk
Kurt Edvin Blix Hansen: maleri/grafikk
Are Andreassen: grafikk/div.media
Ina Otzko: foto
Espen Tversland: mixed media.
Harald Bodøgaard: Skulptur

 

Invitert av kurator, Aslak Juell Kristensen

 

 

 

 

 

ILLUMINATION

26.09 - 03.11.2019

Josef Halse

 

 

Illumination er et utvalg av ni samiske kunstnere som alle er opptatt av å utforske maleriet som medie og det visuelle språkets muligheter. Dette er ikke en utstilling som fokuserer på politiske spørsmål og identitetsproblematikk som flere større utstillinger med samisk kunst har gjort de siste årene, utstillingen fokuserer mer på form og åndelighet. Problemstillingen kan vi enkelt si er maleriet selv! Utstillingen viser tendenser fra slik maleriet har utviklet seg fra 1970-tallet til i dag med å inkludere kunstnere av ulike generasjoner og tradisjoner. Utstillingen inneholder malerier i variert størrelser og motivene er i stor grad abstrakte og mer antydende.

 

Kunstnere:

Per Enokssen

Asbjørn Forsøget

Josef Halse

May-Liss Nilsen

Elly Mathilde Novvale

Synnøve Persen

Outi Pieski

Lena Stenberg

Stein Erik Wouhti

 

Utstillingen er kuratert av Kristoffer Dolmen, direktør ved Samisk senter for samtidskunst i Karasjok. Utstillingen er kommet i stand som ledd av et samarbeid mellom to viktige samiske institusjoner – Samisk senter for samtidkunst og Samisk kunstmagasin/RiddoDuottarMuseat.

 

Invitert av kurator, Aslak Juell Kristensen

 

 

 

 

 

Audar Kantun - Ytre Indre

07.06 - 18.08.2019

Audar Kantun er født i 1985 og vokste opp i Bodø frem til han ble 20 år, da flyttet han til Oslo. Han fullførte bachelorgrad ved Kunsthøgskolen i Bergen i 2011 og mastergrad ved Kunstakademiet i Oslo i 2016.

Kantun har jobbet med skulptur, fotografi og maleri, men har den senere tid fokusert mest på maleriet. Han har vært vist på flere utstillinger i inn- og utland. Blant annet på gruppeutstillingen New “Bad” Painting på V1 Gallery i København, og Galleri Golsa, Hamar kunstforening og Destiny's atelier Oslo. Høsten 2019 skal han ha en soloutstilling på 00 LA gallery i Los Angeles. Hans sterke fargebruk og enkle, diffuse og figurative komposisjoner gir sterke inntrykk.

Kantuns bilder inneholder en rekke referanser til norsk kultur og ukultur,
men også kunsthistoriske referanser. Motivene viser bunader, rus, sex, ødeleggelser, stavkirker og miljøskildringer i sterke og heftige uttrykk. I serien «Vår i Jammerdalen» har han malt inn motiver som stavkirke, prest med pisk, mann i gapestokk som blir urinert på av en annen mann, drikking og generelt ubehag. Kantun tegner et bilde av menneskeheten som dyster og demoraliserende, men samtidig ligger det noe humoristisk og hjertelig over det hele. Noe menneskelig som den vedvarende frykt for fremtiden. Det dystopiske. Frykten for det ytre i form av miljø og frykten for det indre i menneskets sinn. Kantun har den senere tiden fokusert mest på maleri og har slik jeg ser det ikke malt seg inn i et hjørne, men heller maktet å løfte maleriet som uttrykksform og tilfører kunsten noe helt nytt. I tillegg til malerier vises også noen skulpturer i keramikk, produsert i 2019.

Utstillingen var kuratert av Aslak Juell Kristensen i samarbeid med Audar Kantun.

Utstillingen ble støttet av Kulturrådet og Nordland Fylkeskommune

 

 

 

 

OLE BRODERSEN - Trespassing Træna 

13.02. - 24.03.2019

 

I forbindelse med Vinterfestivalen «Ta Træna Med Storm» som arrangeres på Træna mellom 14.02 – 17.02.2019 har  Stormen kunst gleden av å stille ut festivalkunstner, Ole Brodersen sine utvalgte arbeider.

Ole Brodersen var Artist in Residence på Træna 2016 og produserte en rekke fotografiske arbeider fra Træna under sitt opphold der. Ole Brodersen jobber med fotografiske prosjekter i naturen. Hans arbeider viser møtet mellom mennesket og naturen. Ole Brodersen jobber med forskjellige tekstiler og LED-lys for å understreke og tydeliggjøre landskap, stemminger og møter mellom naturens krefter som vind, lys, vann.

Utstillingen ble åpnet onsdag 13. februar 2019 kl 18:00 på Stormen kunst

Utstillingen ble kurateret av Ole Brodersen i samarbeid med Stormens kurator Aslak Juell Kristensen.

Foto: Dan Mariner

 

Invitert av kurator, Aslak Juell Kristensen

 

 

 

IRENE NORDLI - BEHOLD THE SEA

06.09. - 21.10.2018

Med ”stedsidentitet” som tematisk bakteppe har Irene Nordli (f. 1967) skapt det enhetlige verket Behold the Sea i Stormen kunst. Verket består av akvareller og keramiske skulpturer som dveler i grenselandet mellom det figurative og abstrakte. Det organiske, amorfe, og figurative vibrerer side om side og bærer antydninger til det biologiske, geologiske og undersjøiske.

Med verket Behold The Sea drar Irene Nordli referanser til sin steds-spesifikke skulptur That Was The River, This is The Sea., som er montert utenfor Bodø videregående skole. Skulpturens glitrende gul-gylne overflate er overført til gallerirommets fire veggflater. I det vi entrer galleriet, blir vi lokket inn i havets verden, det lekende og mysteriøse. Nesten som om vi befinner oss på innsiden av skulpturen That Was The River, This is The Sea. Det overdådige og forlokkende er fremdeles til stede, likeså det kuriøse og fremmede.  

Akvarellene på papir strekker seg ut mot det tredimensjonale og samspiller med keramikk-skulpturenes farge og form. Transparente fargeklanger og organiske uttrykk skaper lyrisk samspill mellom papir og skulptur. Opp fra det uformelige dukker det også opp noen få vesener og menneskelignende figurer som bryter mot det formløse.

Nordlis verk tematiserer havet, Bodøs nærhet til havet, og menneskets forhold til havet. Havet som ressurs og nabo -det komplekse marine økosystemet som danner grunnlaget for vår eksistens. Irene har plukket tang, alger, skjell og andre organismer fra havet, dyppet disse i en transparent epoksy-blanding, som hun har dekorert ‘vasene’ (skulpturene) med.

Stedsidentitets-tematikken blir i større grad forankret i det Irene benytter blåleire fra Bodø som glasur i keramikkskulpturene; leiren er hentet ut fra utgravningene i krysset Bankgata - Kongens gate i Bodø sentrum.

Behold the Sea tar et dypdykk i det  ̔eksistensielle’ og stiller spørsmål ved havets rolle i samfunnet og i våre daglige liv. Hvilken innvirkning har havet på oss mennesker og vår forvaltning -og forsøpling- av det? Har vi beundring og respekt for det store, dype blå? Det engelske ordet behold betegner nettopp å betrakte og iaktta noe av spesiell, bemerkelsesverdig, eller imponerende karakter.  Havet – se opp for det!

Utstillingen er kuratert og produsert i samarbeid mellom Se Kunst i Nord-Norge (SE KUNST), Bodø Kunstforening og Stormen bibliotek.

Prosjektleder: Elise Cosme Hoedemakers (kurator/produsent SE KUNST)

Produsent: Aslak Juell Kristensen (kurator Stormen kunst) og Cathrine Persson (daglig leder Bodø kunstforening)

Kuratorium:
Marianne Bjørnmyr (programråd SE KUNST), Elise Cosme Hoedemakers (programråd SE KUNST), Ingunn Milly Hansen (kunstnerisk råd Bodø kunstforening), Eva Skotnes Vikjord (programråd SE KUNST)

Tilskuddsgiver: Bodø kommune

Les mer om utstillingen her.

Foto: Aslak Juell Kristensen

EVELYN SCOBIE - I GÅR, I DAG, I MORGEN

21.06. - 26.08.2018

En retrospektiv utstilling med verker fra 1972 til 2018.

Med sine store, viktige billedvever, sin lange kompetanse og sine varierte teknikker er Evelyn Scobie blitt en sentral tekstilkunstner i Norge i dag.

Evelyn Scobie har arbeidet profesjonelt som kunstner siden begynnelsen av 1970-årene, og siden hun hadde sin første separate kunstutstilling på UKS i 1978 i Oslo. De siste 40 årene har hun arbeidet og bodd i Bodø.

Hennes arbeider har et stort spenn fra tekstil og trykk til skulptur og installasjoner. Stormen kunst viser et bredt utvalg av hennes viktigste arbeider som kunstner, helt fra starten av med politisk ladet vev og tekstil - og frem til i dag.

Utstillingen ble støttet av Kulturrådet og kuratert av Aslak Juell Kristensen.

Utsnitt av teppe "Marked". Foto: Aslak Juell Kristensen

 

SE NATUREN - FØR OG NÅ!

19.04. - 20.05.2018

Utstillingen viser seks arbeider av unge, norske samtidskunstnere med tilknytning til Nordland og seks arbeider av kunstmaleren Eilert Adelsteen Normann (født 1. mai 1848 på Vågøya i Bodin).

Felles for alle arbeidene er at de viser naturen i en eller annen form. Naturen, før og nå.

Utvalget av samtidskunstnere er gjort på bakgrunn av aktualitet, teknikk og alder, samtidig som tilknytting til Nordlandsregionen og naturen står sentralt. Vi har funnet frem spennende, unge, norske samtidskunstnere som arbeider med varierende teknikker. Kunstnere har selv plukket ut et kunstverk hver til utstillingen.

Adelsten Normanns arbeider er i hovedsak naturskjønne, nasjonalromantiske malerier, men også skisser. Dette er kunstverk med stor kunsthistorisk, nasjonal og regional verdi. Bildene som er plukket ut er lånt fra Adelsteen Norman stiftelsen og har sjeldent vært vist offentlig.

Samtidskunstnerne: Aleksander Johann Andreassen, Ragna Misvær, Audar Kantun, Elin Vister, Johanne Alvestad.

Utstillingen er produsert av et utvalg i samarbeid med SKINN kompetanseprogram og Stormen bibliotek. Utvalget besto av Anja Veronica Hanssen, Hege Grøtterud, Line Nordskog, Maria Lyngstad Willassen og Aslak Juell Kristensen (kurator).

I forbindelsen med utstillingen ble det laget et formidlingsopplegg for DKS.

 

 

Alle foto: Aslak Juell Kristensen

LYDSKULPTURER - EIRIK BRANDAL

02.02. - 25.03.2018

Brandals skulpturer er laget etter en funksjonalistisk tankegang. Alle materialer brukt er materialer med elektroniske kvaliteter som fremmer kretsens funksjon, samtidig som de tilfører skulpturene mekanisk støtte for å kunne fungere i en plastisk sammenheng, i motsetning til den todimensjonale flaten elektroniske kretser vanligvis er forbundet med.

Alle skulpturene er i og for seg laget i et forsøk på å bevisstgjøre lytteren/publikum på den elektroniske kretsens funksjon; dette oppnås kanskje ikke direkte gjennom observasjon og opplevelse (med mindre man er elektriker), men lytteren/publikum blir likevel presentert en "naken" og transparent elektronisk krets hvor det skal være mulig å forstå at alt henger sammen, og alt har en funksjon.

Det er syv skulpturer totalt i utstillingen. Fire av disse utgjør til sammen ett verk, the es-series, mens de resterende tre er uavhengige. The es-series består av tre skulpturer som kommuniserer over Wi-Fi, mens den siste skulpturen fungerer som et ankerpunkt, både sonisk og i atferd. De tre Wi-Fi-kommuniserende skulpturene er en utvidelse av konseptet om den elektroniske krets som et økosystem, hvor ideen om modulbaserte kretser har strukket seg fra å kun omhandle den enkelte krets til å omfatte flere skulpturer.

Les mer om utstillingen her.

 

 

NORDLANDiART

02.12.2017 - 14.01.2018

NorlandiART er et unikt kunstprosjekt og kunstformidlingsprosjekt som forteller historier fra og om Nordland sett gjennom kunstnerøyne. Det startet med åpningen av et gigantisk utegalleri i sentrum av Bodø i 2016. Nå fortsetter prosjektet med at de samme kunstnerne setter hverandre i stevne ved å stille ut nye verker sammen i Stormen bibliotek.

Medvirkende samtidskunstnere:
Per Adde, Are Andreassen, Harald Bodøgaard, Kari Elisabeth Dahlmo, Grethe Irene Einarsen, Thor Erdahl, Karl Gustav Gjertsen, Kurt Edvin Blix Hansen, Yngve Henriksen, Rune Johansen, Lars Erik Karlsen, Tor Arne Losnedal, Martin Losvik, Ina Otzko, Johanne Seines Svendsen, Gunnar Tollefsen, Espen Tversland, Kajsa Zetterquist, Hugo Aasjord og Linn Rebekka Åmo.

I tillegg har NorlandiART fortsatt med seg verker av de avdøde kunstnerne: Thorolf Holmboe, Oscar Bodøgaard, Kaare Espolin Johnson og Eilert Adelsteen Normann.

Samarbeidspartnere:
Nordland Fylkeskommune, Bodø Kommune, Bodø Gårdeierforening, Kulturnæringsstiftelsene Sparebank1 Nord-Norge, Beiarn Kommune, Gildeskål Kommune, JB Reklame, Galleri Espolin, Adelsteen Normann Stiftelsen, Bur Holding, Lovundfjellet Holding.

Det ble også satt i stand et gratis grafikkverksted for barn og familier i tilknytning til utstillingen.

 

SKULPTURLANDSKAP NORDLAND - 25 ÅR

05.10. - 25.10.2017

Utstillingen viser skulptur, fotografi, tekst, bøker, film og arkivmateriale om Skulpturlandskap Nordland. Publikum inviteres bl.a. til å skive et postkort med motiv fra prosjektet, kortet postes i Stormen, porto dekkes til alle verdensdeler - Skulpturlandskap Nordland er en internasjonal kunstsamling realisert i perioden 1992-98 og i 2009 - 2015. Kunstverkene er plassert i landskapet i 34 kommuner i Nordland (to i Bodø kommune), i tillegg til en skulptur i Troms. Bak kunstverkene står det like mange kunstnere fra 19 forskjellige land.

Kurator for utstillingen: Kristoffer Dolmen.

Dan Graham - Uten tittel - Vågen kommune

GRUPPE 11 - Du bestemmer

30.08. - 22.09.2017

Gruppe 11s utstilling ved Stormen Bibliotek bygger på en ide om å kunne involvere innbyggerne i Bodø til å direkte påvirke gruppens kunstneriske aktivitet ved å invitere til en avstemning over utstillingens tema. Gruppe 11 valte ut åtte temaer som gruppen kunne enes om, og la til en mulighet for at publikum kunne skrive inn sitt eget selvvalgte tema.

Kunstnere: Hedvig Biong, Elias Björn, Eivind Egeland, Audar Kantun, Carl-Oskar Linné, Marius Moldvær og Arne Vegar Pedersen, i tillegg til gjestekunstner Pablo Castilla.

Utstillingen er støttet av Nordland Fylkeskommune og Bodø Kommune.

Les mer om utstillingen her.

 

BENEATH THE SALT

19.06. - 27.08. 2017

Utstillingen ’Beneath the Salt’ er en fotoutstilling sammensatt av arbeid fra åtte norske og internasjonale kunstnere, samt arkivbilder fra Arkiv i Nordland og Helgelandsmuseet.

Gjennom en hensiktsmessig blanding av fotografier i utstillingen, fra forskjellige tidsepoker, geografiske steder og kunstnere, jobber initiativtakere Bjørnmyr og Mariner her med å skifte betrakterens fokus tilbake til fotografiene selv og deres estetiske verdi.

Kunstnere:
Lidia Bianchi (it), Marianne Bjørnmyr (no), Dani Waagen Braatveit (no), Rachelle Bussieres (ca), Melanie King (gb), Dan Mariner (gb/no), Mats Salberg (no), Iain Sarjeant (gb)

Utstillingen er kuratert/produsert av Dan Mariner og Marianne Bjørnmyr.

Les mer om utstillingen her.

 

TRÆNA - HAWAII

06.02. - 07.03.2017

En reise på 100 år og 10 000 nautiske mil, fra Holmen til Honolulu.

I 1898 forlater Theodor Holmen hjemmet i Træna kommune for å begynne en reise som tar ham til Honolulu, Hawaii. Tre år etter Theodors avreise blir lillesøsteren Alma født. Alma vokser opp i Træna kommune og bor der til sin død i 1997. Dermed møtes aldri de to søsknene, men i 1925 får Alma et kamera i posten. Avsender: Theodor Holmen, Honolulu, Hawaii.

Alma lærer å ta bilder, fremkalle og lage kopier. Hun dokumenterer livet på øygruppen, tar portrettbilder av trænværingene og sender bilder til broren i Hawaii, 10 000 nautiske mil unna. Deres brev- og bildeutveksling blir en personlig dokumentasjon av et helt 1900-tall, avbildet av to øyer i ulike deler av verden.

Med prosjektet Træna – Hawaii ønsker vi å ivareta og formidle denne skildringen av et århundre med søsknene Alma og Theodor. Vi gjør også en ny, oppdatert fotografering av alle trænværingene i dag, i Alma Sandøys ånd. Fotograf Maja Atterstig (1984) har dokumentert ca 250 av havfolket.

Samarbeidspartnere i prosjektet:
Maja Atterstig, Træna kommune, Arkiv i Nordland/Nordland Fylkeskommune, Smeltedigelen, Trænafestivalen, Fritt Ord og Norsk Kulturråd.

Les mer om utstillingen her.

 

SMAK AV BOK

21.11. - 16.12.2016

Smak av bok er en gruppeutstilling hvor 10 billedkunstnere har utforsket boken i skjæringsfeltet mellom massekommunikasjon og hellig objekt, boken som sensorisk og metaforisk objekt.

Medvirkende kunstnere:
Dino Dikic, Kurt Johannessen, Sarah Jost, Imi Maufe, Rita Marhaug, Håkon Holm Olsen, Julie Lillelien Porter, Randi Annie Strand, Elisabet Alsos Strand og Anja Ulset.

Les mer om utstillingen her.

 

MITT LANDSKAP

02.09. - 13.11.2016

Intensjonen for utstillingskonseptet Mitt Landskap er å speile noen av endringene i kunstsynet i tidsspennet 1976-2016, kulturelt forankret i Nord-Norge og relatert til europeisk og nasjonal kunst.

Utgangspunktet er dialog mellom kunstnerskapet til den relativt ukjente nordnorske sen-modernisten Gunnar Tollefsen (f. 1933, Vesterålen) og en yngre generasjon samtidskunstnere som jobber uttrykks- og sjangermessig overskridende. Tollefsen er kjernekunstneren i prosjektet. I 1959-63 var han elev på kunstakademiet i Oslo under professor Åge Storstein. Følgende kunstnere av den yngre generasjon skal delta: Siri Austeen (f. 1961), Hans Christian Gilje (f.1969), Johanne Hestvold (f. 1988), Linn Halvorsrød (f.1980), Olav Christopher Jenssen (f. 1954), Edvine Larssen (f.1977), og Vemund Thoe (f.1980).

Mitt Landskap vil vise til et felles tematisk referansepunkt i kunstnerskapene, og sammenstillingene vil gi nye perspektiver til de ulike kunstnerskapene. Samtidig reflekteres det over kontraster og likheter mellom noen av de skiftningene vi har sett innen kunsten, i den gjeldende perioden. Gunnar Tollefsens kunstnerskap er med på å rette fokus på at det har skjedd andre ting i den nordnorske kunsthistorien knyttet til den europeiske kunstscenen enn en romantiserende tilnærming til naturen. Temaet re-aktiviseres i prosjektet ved ulike tilnærminger til og bearbeiding av natur og landskap, hos den yngre generasjonen av kunstnere. Idealet om den autonome kunsten innen den tradisjonen som Tollefsen tilhører, utfordres gjennom dagens sjangeroverskridende praksiser hvor blant annet stedspesifikke praksiser og lydkunst er med å belyse forskyvninger som har foregått. Samtidig vil det formale aspektet, som er sentralt hos både Tollefsen og de andre inviterte kunstnerne være i fokus. Målet er at utstillingen skal munne ut i mindre variasjoner, der visningsstedene vil bli utfordret med produksjoner av stedspesifikk og eksperimentell kunst.

Til utstillingen er det laget et formidlingsopplegg for flere målgrupper ved kunstpedagog Kristin Risan. Formidling gjennomføres gjennom DKS Nordland og DKS Bodø. 

Produsent for utstillingen: Se Kunst i Nord-Norge
Kuratorteam: Torill Haaland, Nordnorsk Kunstnersenter og Eva Skotnes Vikjord, Se Kunst i Nord-Norge.

Les mer om utstillingen her.

 

DYSTHE DESIGN: VÆR SÅ GOD SITT!

04.02. - 06.04. 2016

I vandreutstillingen «Dysthe design. Vær så god, sitt!» presenteres det et utvalg av designeren Svein Ivar Dysthes viktigste møbler samt hans revolusjonære topunkts skibinding.

I utstillingen inviteres publikum til å prøvesitte folkelige Laminette, eksklusive 1001, kulerunde Planet og ikoniske Popcorn.

Utstilling ble produsert av: Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design. Kurator: Dr. Widar Halén.

Les mer om utstillingen her.

Til utstillingen ble det laget en workshop rettet mot elever fra 7. klasse i grunnskolen til elever i videregående skole. Workshopens mål var å legge seg så tett opp mot hvordan reelle innovatører og designere jobber. Slik får elevene øve seg på kritisk tekning omkring design, teamarbeid, kreativ tenkning og hvordan man presenterer en god idé. Formidler var Linn Rebekka Åmo. Les mer om workshoppen her.

 

OSCAR BODØGAARD - SOMMERUTSTILLING

22.06. - 31.08.2015

Sommeren 2015 var vi så heldige å få stille ut utvalgte malerier av Bodøs store kunstner Oscar Bodøgaard.

Fra hans debututstilling i Bodø i 1943 hadde Bodøgaard en rekke separatutstillinger og deltok på gruppe og kollektivutstillinger i inn og utland. Han deltok på Statens Kunstutstilling flere ganger og hans arbeider er innkjøpt av private og offentlige samlinger i inn og utland, blant dem Museet for Samtidskunst, Nasjonalgalleriet og Nordnorsk Kunstmuseum.

Oscar Bodøgaard utførte mange store offentlige utsmykkinger, han mottok lokale, regionale og nasjonale priser og stipender, blant annet Bodø kommunes og Nordland fylkes kulturpriser.

Han gjennomførte også arbeids- og studiereiser til en rekke land i Europa, Asia, Afrika og Amerika. Oscar Bodøgaard ledet en hel rekke av sakrale og profane restaureringsoppdrag i samarbeid med Riksantikvaren i Oslo og stiftsdireksjonen i Troms og Nordland.

Oscar Bodøgaard var medlem av Norsk Kulturråds komité for innkjøp av samtidskunst. Han var medlem og hadde en rekke kunstfaglige verv i Norske Billedkunstnere, Nord-Norske Billedkunstnere, Landsforeningen Norske Malere og Bodø kunstforening, hvor han i 1975 ble utnevnt som æresmedlem. Sammen med sin sønn, billedkunstneren Harald Bodøgaard og deres øvrige familier, grunnla han og bygget opp BODØGAARD – kunst & kultur, som i dag fremstår som Nord-Norges største private samling av kunst og kulturhistorie.

Sommerutstillingen ble satt sammen av sønnen Harald Bodøgaard og besto av arbeider som tilhører Bodøgaardsamlingene på BODØGAARD – kunst & kultur.

 

RÅ KUNST

16.04. - 24.05.2015

Et utvalg av seksten kjente og ukjente rå kunstnere ble plukket ut til denne utstillingen. Blant de som ble plukket ut for a vise sine arbeider er Herleik Kristiansen, Geir Wallem, Ann-Mari Erichsen, Frode Felipe Schjelderup, Karly Mikalsens og objekter fra Kristians Hus i Kåfjord.

Rå kunst er verk av kunstnere som lever og virker avsondret fra den tradisjonelle kunstverdenen gjennom psykiske utfordringer eller sosiale omstendigheter. Utstillingen setter søkelys på denne internasjonale kunstsjangeren og viser at Rå kunst også finnes i Norge.

Utstillingen ble kuratert av Roanne O`Donell, Galleri NordNorge, Svein Ingvoll Pedersen, Nordnorsk kunstnersenter, Imi Maufe, Galleri VOX, Eva Skotnes Vikjord, Se Kunst i Nord-Norge og Simone Romy Rossner, Trastad Samlinger, Sør-Troms Museum.

Les mer om utstillingen her.

 

VENDINGER - Snorre Ytterstad og Trygve Luktvasslimo

12.01. - 28.02.2015

Vendinger var den aller første utstillingen i det nyetablerte rommet for kunst i Stormen Bibliotek. Utstillingen besto av nyproduserte verk av kunstnerne Snorre Ytterstad og Trygve Luktvasslimo som tar for seg menneskets grunnleggende behov for å snu opp ned på etablerte sannheter.

Kunstprosjektet ble initiert av Bodø Kommune.
Produsert av Se Kunst i Nord-Norge ved Kjersti Solbakken .
Kuratert av Eva Skotnes Vikjord, Linn Rebekka Åmo og Kjersti Solbakken.

Til utstillilngen ble det laget et formidlingsopplegg rettet mot barnehage og skole. Kunst Laboratoriet var et sted hvor man skulle jobbe, tenke og prøve på ting som kunstnere gjør. Man skulle stille spørsmålstegn ved nesten alt, og alt skulle utprøves, i de utstillende kunstneres ånd. Det var kunstneren Ane Øverås som hadde ansvar for formidlingsopplegget.